På sine hjemmesider har Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO) nylig publisert en artikkel som omhandler parasitten Gyrodactylus salaris i Norge. Artikkelen er basert på et intervju med en stipendiat ved museet. Nettsiden forskning.no, som brukes av mange for å få forskningsinformasjon, har gjengitt hele intervjuet.

I dette intervjuet kommer det fram så mange upresise og uriktige påstander om det som kalles myter tilknyttet G. salaris, at Veterinærinstituttet velger å kommentere disse.

I intervjuet sier stipendiaten at han i arbeidet med doktorgraden har «avdekket flere misforståelser eller myter som ligger til grunn for myndighetenes rotenonbehandling». I artikkelen etterfølges dette utsagnet av seks påståtte myter.

En myte betyr at en historie eller påstand oppfattes som sann, men er usann. Dette må da bety at stipendiaten ved UiO mener at forvaltningstiltak mot G. salarisi Norge er basert på usann kunnskap. Avlivingen av de påståtte mytene synes ikke å være basert på stipendiatens forskningsresultater, men er snarere et uttrykk for hans uenighet med håndteringen av G. salaris-utfordringene i Norge.

Vi velger å kommentere de seks påståtte mytene i samme rekkefølge som de er omtalt på UiOs hjemmeside.

Påstått myte 1: G. salaris er det samme som lakselus.
Selv om enkelte uvitende journalister i media tidvis har gjort denne sammenblandingen, er dette en konstruert myte. Det er ingen i norsk forvaltning eller forskning som hevder eller tror at de to parasittene er samme art. Således har denne påståtte myten ikke hatt noen som helst betydning for myndighetenes valg av tiltak mot G. salaris.

Påstått myte 2:G. salaris er en parasitt på laks.
Dette er en sannhet og har aldri vært noen myte. Gyrodactylus salaris ble opprinnelig beskrevet fra laks, som altså er typeverten, og det er på laks parasitten hovedsakelig har blitt funnet i norske og utenlandske vassdrag. Ved undersøkelser av viltlevende fisk og i laboratorieforsøk er det i vist at G. salaris også kan leve på flere laksefiskarter enn laks, men disse funnene gjør det ikke til en myte at G. salaris er en parasitt på laks.

Påstått myte 3: Baltisk laks er immun, norsk laks er sårbar.
Laks fra den russiske elven Neva ble benyttet i de første forsøkene som testet mottakelighet hos østersjølaks (baltisk laks) for G. salaris. Neva-laksens evne til å motstå og leve med infeksjonene resulterte i en oppfatning av at all østersjølaks er resistent (noe som ikke er det samme som å være immun). Senere forsøk har vist at bildet er mye mer nyansert og at det finnes stammer av østersjølaks som er like mottakelige som norske laksestammer. Det er heller på ingen måte en myte at norsk laks er sårbar. Den gjennomsnittlige dødeligheten blant laksunger i undersøkte norske vassdrag har blitt beregnet til 86 prosent. I de mest berørte vassdragene fant forskerne en dødelighet på langt over 90 prosent. Selv om dødeligheten er under 80 prosent i enkelte bestander, er likevel dødeligheten dramatisk og laksebestanden blir redusert til et minimum over tid. Det er ingen overdrivelse å si at norsk laks er sårbar selv om det finnes enkelte laksunger som har stor nok motstandskraft til å overleve.

Påstått myte 4: G. salaris er livsfarlig for laks.
Dette er heller ingen myte. Det er fortsatt en sannhet at denne parasitten er livsfarlig for laks selv om det er påvist en sjelden variant av G. salaris på røyer i enkelte innsjøer i Numedalsvassdraget som ikke er dødelig for laks. I alle norske elver der G. salaris er påvist på laks, forårsaker den svært høy dødelighet på laksungene. Selv om enkelte lakseindivider overlever i alle infiserte lakseelver, truer likevel parasitten laksens eksistens på bestandsnivå.

Påstått myte 5: G. salaris har spredd seg i Norge via Sunndalsøra.
Det har lenge vært kjent at spredningen av G. salaris i Norge først og fremst skjedde med utsetting av infisert laks fra et settefiskanlegg på Sunndalsøra. Men andre spredningsveier har også vært godt kjent. Som det også påpekes i intervjuet, bekreftet Haakon Hansen gjennom genetiske analyser i sitt doktorarbeid at G. salaris har hatt minst tre ulike innførselsruter til Norge. Senere har ytterligere studier vist at parasitten har hatt minst fire innførselsruter til Norge.

Påstått myte 6: Rotenon er drastisk, men nødvendig.
Dette er ingen myte, men myndighetene har valgt å bruke rotenon fordi det den eneste kjente metoden som har resultert i friskmelding av vassdrag. Veterinærinstituttet er likevel enige i at det finnes andre og mer skånsomme kjemiske metoder for å bekjempe parasitten, for eksempel med aluminiummetoden, men til nå er det ingen vassdrag som er friskmeldt etter en slik behandling. Dødelige varianter av G. salaris er påvist på laks i 49 norske elver. Per mars 2015 er 22 elver friskmeldt og 18 elver er i en friskmeldingsprosess, mens ni elver fortsatt har kjent forekomst av parasitten. Det er derfor uriktig å antyde at det brukes hundretalls millioner kroner på tiltak som ikke fungerer. 

I den omtalte artikkelen etterfølges de seks påståtte mytene av tre fakta som i korthet forteller leseren at vi har for lite kunnskap om G. salaris og derfor trengs mer forskning. Det ligger i forskningens natur at det alltid vil være behov for mer forskning, og dette er Veterinærinstituttet enig i.

Noe av den kunnskapsmangelen som fremheves i artikkelen, for eksempel at det er behov for økt kunnskap om laksenes motstandskraft mot G. salaris, vil neppe bidra til å endre myndighetenes valg av strategi mot parasitten. G. salaris er en introdusert art i Norge som forårsaker svært høy dødelighet hos laks i alle vassdrag der patogene varianter av G. salaris er påvist. Norske myndigheter ønsker å utrydde denne parasitten i alle vassdrag der det er mulig. Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å gjøre dette.

– I dag drep norske myndigheiter all fisk i heile vassdrag med rotenon for å få bukt med Gyrodactylus salaris. For å setja i gang slike drastiske tiltak, må vi vita kva vi gjer.

– Men kunnskapane våre er rett og slett ikkje gode nok, er brannfakkelen frå stipendiat Raúl Ramírez frå Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo.

I arbeidet med doktorgraden sin har han avdekt fleire misforståingar eller mytar som ligg til grunn for myndigheitene si rotenonbehandling.

Myte nummer 1: Gyrodactylus salaris er det same som lakselus

– Det er ikkje uvanleg å omtala Gyrodactylus salaris som lakselus, men det er to heilt forskjellige dyr som begge er parasittar på laksefiskar.

Myte nummer 2: G. salaris er ein parasitt på laks

– Det riktige er at G. salaris er ein parasitt på laksefiskar, som ved sida av laks omfattar artar som regnbogeaure og vanleg aure, røye og harr. I kortare tid kan han overleva på andre artar òg.

Myte nummer 3: Baltisk laks er immun, norsk laks er sårbar

– Det finst tre hovudgrupper av atlanterhavslaks: den vestatlantiske, som ikkje angår oss her, den austatlantiske, som norsk villaks høyrer til, og den baltiske, som lever i Østersjøen og Finskebukta.

– Oppfatninga har vore at baltisk laks er immun fordi han har utvikla seg saman med parasitten, medan norsk laks ikkje har hatt den same moglegheita til å utvikla immunforsvar mot G. salaris.

– Men forskinga viser at biletet ikkje er så svart-kvitt. Vi kan gjerne snakka om 50 avskyggingar av grått mellom dei to ytterpunkta, for norsk laks viser eit spekter av resistens.

Myte nummer 4: G. salaris er livsfarleg for norsk laks

– Forsking har vist at G. salaris ikkje er den same overalt.  G. salaris i Lierelva er ein trugsel mot laksen. Men i Pålsbufjorden, ein del av vassfaret Numedalslågen, er det påvist ein variant av parasitten som lever på røye, og som ikkje er dødeleg for laks. Tilsvarande funn er gjort andre stader.

– I Numedalslågen er det innført strenge restriksjonar på fiske og transport av fiskeutstyr fordi det er påvist G. salaris der, trass at varianten ikkje er nokon risiko for laksen i vassdraget. Restriksjonane kan derfor heller lempast på eller lyftast heilt.

Myte nummer 5: G. salaris har spreidd seg i Noreg via Sunndalsøra

– Det er riktig at det var på Sunndalsøra G. salaris fyrst vart påvist, i 1975. Men Håkon Hansen viste i doktorgraden sin på NHM for ti år sidan at parasitten har hatt tre ulike innførselsruter til Noreg – minst.

– Ved å undersøkja det som heiter mitokondrielt DNA frå parasittar frå ulike stader, har vi fastslått at den genetisk grupperer seg i minst seks ulike stammer (haplotypar).

– Det oppsiktsvekkjande er at nesten alle eksperimentelle studiar som er gjort, er gjort på stammen som heiter haplotype F, som har kome frå Danmark. Det inneber at når ein har studert den påståtte immuniteten til baltisk laks, er han undersøkt med ei anna gyro-stamme enn laksen i det baltiske området. Tilsvarande er ikkje norsk laks undersøkt eksperimentelt mot baltiske stammer av parasitten. 

Myte nummer 6: Rotenon er drastisk, men nødvendig

– I dag vert rotenon brukt til å fjerna G. salaris frå fleire elvar og vassdrag enn det som var føresetnaden då bruken tok til. Men effekten er langt frå alltid positiv. Fem år etter rotenonbehandlinga i Ranelva i Rana har ein til dømes ikkje klart å fjerna parasitten. Så vi risikerer faktisk å bruka hundretals millionar på tiltak som ikkje fungerer.

Faktum nummer 1: Vi har for lite kunnskap

– Som ein del av doktorgradsarbeidet mitt har eg samla saman og systematisera det som har vore gjort tidlegare av forsking på Gyrodactylus og laksefisk. Dei som har drive med dette heile livet, har mykje av kunnskapen mellom øyra, men det hadde ikkje eg som fersk doktorgradsstudent.

– Då eg sette saman kjeldene, oppdaga eg at ein del av kunnskapen som var allment akseptert, kom frå studiar som hadde svakheiter. Myten om at baltisk laks er immun mot G. salaris, var til dømes allment akseptert, men eg oppdaga at han faktisk aldri var testa ordentleg.

Faktum nummer 2: Vi har altså for lite kunnskap

– Eg vil gjerne få understreka at trass at mange av dei eldre