Din overskrift

kronikkforfatteren. (Foto: Colourbox)

Forskning på fisk bør ikke stå ukritisert

Er forskning på fisk blitt for nær knyttet til forretning? Eller kanskje det er uvant for forskere å være objektiv når det kommer til fiskens status i forhold til andre dyr, skriver Susanna Lybæk i denne kronikken.

19.2 2015 05:00

I Aftenpostens Uviten-spalte, beskriver forskning.no-redaktør Nina Kristensen problemet:

”I norske medier, forskning.no inkludert, publiserer vi nok av saker basert på én kilde: forskeren som står bak det nye resultatet. Dette er en lang og lettbeint tradisjon i forskningsjournalistikken. Slike saker er ikke nødvendigvis dårlige, men de er oftest ukritiske,” skriver hun.

Utsagnet eksemplifiseres i en nylig artikkel på forskning.no, hvor vi kunne lese at Torsk tåler å bli sluppet ut igjen. Her beskriver en informasjonsmedarbeider i Havforskningsinstituttet hvordan en forskningsgruppe har studert effekten av fang-og-slipp-fiske på torskens adferd.

Forskningen hylles som et endelig svar på moralske vrangforestillinger mot fang-og-slipp-fiske. Det er bare å gripe fiskestanga fatt. Som så ofte når resultatene svinger i flertallets favør, er det en påfallende mangel på kritiske stemmer i debatten.

Innfanging og merking av torsk

I forsøket ble 80 torsk fanget inn, utstyrt med sendere og ID-merker, og sluppet ut igjen. Forskerne gjør en innsats for å sikre at alle normale torskestørrelser er representert, så de merkede torskene er jevnt fordelt i størrelse mellom 11 og 80 centimeter. Etter merkingen var det ni torsk som forsvant fra området eller døde.

Her dukker første røde flagg opp: Skal resultatene fra et forsøk være representative for ville fisk, er det kritisk at forsøksdyrene både ser ut som, og oppfører seg mest mulig som de andre fiskene i området. Ser vi nærmere på de ni som falt fra, oppdager vi at noen av dem er blant forsøkets minste fisk, noen så små som 11 centimeter lange. Størrelsene er ikke lenger jevnt fordelt. Med tanke på at fiskene har fått operert inn en 3,8 centimeter lang sender og et tre centimenter langt ID-merke, er det ikke overraskende at de minste forsvinner. Merkingen kan for de minste fiskene sammenlignes med å operere inn en murstein i en golden retriever.

Fisken er ikke en normal torsk i etterkant av inngrepet, men forskerne ser ikke ut til å ta hensyn til dette, til tross for advarsler fra Vitenskapekomiteen for Mattrygghet.

Lite utvalg og unormal fisk

Senere ble ni av de merkede torskene fanget og sluppet ut igjen. Dette er altså utvalgsstørrelsen i denne studien, ni fisk. En liten utvalgsstørrelse trenger ikke å være ødeleggende for en studie, men det kan bety at resultatene må tolkes med ekstra forsiktighet.

Deretter overvåket forskerne hvor dypt i vannet torskene svømte i etterkant av innfangningen. Ingen andre adferdsparametere ble målt. Ut av disse ni var det tre som viste “unormal” adferd, altså beveget de seg dypere eller lenger opp i vannet enn hva forskerne forventet.

Metodisk uheldig

Det er verdt å merke seg at det også kun er de mest robuste fiskene som tas med i forsøket. De av torskene som tålte stresset ved innfangingen og merkingen dårlig, er alt forsvunnet eller døde innen det egentlige forsøket starter.

Selv ikke de ni torskene som inkluderes i forsøket er en homogen gruppe, og de gjennomgår ikke samme behandling. Torskene fikk ulik tid til å komme seg etter merkingen. Én fisk ble gjenfanget etter kun to uker, mens en annen fikk hele fem uker til å komme seg. For å kontrollere for personlighet, er fiskenes adferd målt før andre innfanging. For én av fiskene vil det si at adferd kun fire dager etter merking er brukt som et mål på naturlig adferd. Fisken er altså både stresset etter merking, og viser normaladferd samtidig, ifølge forskerne. Metodisk uheldig – for å si det mildt.

Ikke relevant for forvaltning eller dyreetikk

Fang-og-slipp er ikke kun relevant med tanke på sportsfiske, hvor fisken slippes ut som en del av sporten. Fang-og-slipp-metoden er også relevant når det gjelder reguleringsstyrt fang-og-slipp, det vil si når fiskere slipper ut torsk som er under et bestemt minstemål, som i dette området er fastsatt til 40 centimeter.

Problemet er at det kun er én fisk i dette forsøket som er under minstemålet (fisken målte 39 centimeter). Det vil si at de resterende åtte torskene ikke er representative for reguleringsstyrt fang-og-slipp i Norge. Studien dreier seg altså nærmest utelukkende om fang-og-slipp for rekreasjonens del.

I den vitenskapelige artikkelen publisert i Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, nevnes ikke dyrevelferd med ett ord. Forsøket dreier seg kun om overlevelse. Forsøket kan altså ikke brukes til å undersøke fang-og-slipp i et dyreetisk perspektiv, kun – i beste fall – om metoden er skadelig for forvaltningen. Stress og lidelse er ikke undersøkt eller vurdert, men likevel uttaler forskeren til NRK at torskene ”klarer seg fint”.

Del av et større, gjennomgående problem

Forsøket blir ukritisk fremhevet og videreformidlet av forskerne selv og av media, til støtte for fang-og-slipp. Samtidig ser vi at forsøk som antyder at fisk føler smerte blir avfeiet med intrikate bortforklaringer som ikke ville bli tatt seriøst dersom det var snakk om pattedyr.

Bevisbyrden som utløser en kritisk holdning til dyrs lidelser hos forskere er oppsiktsvekkende ofte betydelig høyere enn bevisbyrden som skal til for å godta nedsatt velferd hos dyr . Til tross for at norsk miljø- og dyrevernlovgivning legger føre vár-prinsippet til grunn, ser vi at tvilen ofte kommer næringsinteressene til gode.

Næringsinteresser skal selvsagt legges i vektskålen, sammen med mange andre hensyn, når myndigheter og politikere tar stilling til dyrevernsaker. Problemet oppstår når forskere trekker konklusjoner i næringsinteressenes favør, uten støtte i datagrunnlaget.

Muligens skyldes dette at forskning er blitt for nær knyttet til forretning. Eller kanskje er det uvant for forskere å være uhildet når det kommer til fiskens status i forhold til andre dyr. Til tross for at fisk har krav på samme beskyttelse etter dyrevelferdsloven.

Fang-og-slipp er etisk uakseptabelt

Dyrevelferdsloven sier at fiske skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, og at fisken ikke skal påføres unødige påkjenninger og belastninger. Rådet for Dyreetikk og alle norske dyrevernorganisasjoner er enige i at fang-og-slipp er etisk uakseptabelt. Også Mattilsynet mener at fang-og-slipp er dyreetisk problematisk.

Fang-og-slipp medfører med stor sannsynlighet en negativ effekt på fiskevelferden, ifølge VKM. Det er også risiko for dødelighet, fare for infeksjoner og konsekvenser for fiskens forplantningsevne, noe som er katastrofalt fra et forvaltningsperspektiv.

Dyrevernalliansen mener at når menneskers rekreasjon settes opp mot dyrs lidelser, bør tvilen komme fisken til gode. Det er lett å akseptere svake resultater vi liker, og avfeie sterke bevis vi ikke liker. Enhver må være bevisst på mulige egeninteresser, og arbeide for å ikke la sitt syn farge av dette. Forskning – uansett forskningsområde – bør ikke få stå ukritisert.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
Vi anbefaler at du skriver kort.
forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Din overskrift

Vil ha slutt på unødvendig byråkrati

Altfor mange byråkrater og organer styrer 95 prosent av Norges arealer mener regjeringens faggruppe. – I dag lages det kilovis med unødvendige dokumenter av utmarksforvaltningen, sier ordfører.

Publisert i går, kl. 14:18

Tanaordfører Frank Martin Ingilæ er ikke i tvil om at det er for mye byråkrati i dagens forvaltning.

– Hvis en enkeltperson i Tana ønsker å føre opp en gamme så medfører dette produksjon av mange kilo dokumenter. En haug med fylkesmenn involveres, og til slutt ender det hele med avslag, sier han til NRK.

– Unødvendig byråkrati

Regjeringens faggruppe foreslår at landets kommuner bør tillegges flest mulig oppgaver. Kommunene bør ha førstelinjeansvaret for alle saker i utmarksforvaltningen.

– Etter hvert har vi fått så mange lover og organer innenfor utmarksforvaltningen at systemet i seg selv skaper unødvendig byråkrati og treghet i beslutningsprosessene, skriver gruppa i en rapport.

Professor Eva Irene Falleth ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) ledet gruppa.

– Hvis det blir slik vi foreslår, så vil brukerne først og fremst merke endringene ved at det er kommunen som alltid er myndigheten de skal ta kontakt med uansett hva slags saker de ønsker å spørre om eller søke om i utmarka, sier Falleth.

Tanaværingen Arnt-Ove Andersen er ivrig jeger og fisker, og i tillegg driver han et firma som tar tilreisende på Finnmarksvidda.

– I dag må man igjennom ei alvorlig stor papirmølja bare for å få greie på hvor man skal henvende seg. Hvis man ikke kommer til rette instans, kan det være at du rett og slett gir opp. Ting tar tid, sier Andersen til NRK.

– Større press på sårbare områder

Generalsekretær i Naturvernforbundet, Maren Esmark, er glad for at regjeringens faggruppe foreslår gjennomgang av lover og forskrifter samt mer fokus på naturmangfoldet i landet. Hun er derimot skeptisk til noen av forslagene.

– Når kommunene selv får forvalte særlig sårbare områder kan det bli tillatt med inngrep og ferdsel som man kanskje ville sagt nei til i andre instanser, sier hun til NRK.

Naturvernforbundet mener derfor at det fortsatt må være et overordnet statlig ansvar for utmarka.

– Det er viktig at man har en klagemulighet over kommunene som gjør at disse holder seg innenfor det som er de overordnede nasjonale føringene, sier Esmark.

Din overskrift

gode nyheter for villaksen

Andelen av oppdrettslaks i elvene er rapportert unøyaktig de siste 25 årene, og andelene oppdrettslaks som er rapportert i denne perioden, i de fleste tilfellene, har vært for høye, mener lakseforsker Anders Lamberg.

Meninger 12.02.2015

Av Anders Lamberg, Skandinavisk naturovervåking

Data publisert i NINA-rapport 1104 («Tumas-rapporten» fra 2015) tar for seg metodene for måling av andel rømt laks i elvene våre. Deler av resultatene er tidligere publisert i rapporter fra Skandinavisk naturovervåking As. Disse rapportene fikk ikke den samme oppmerksomheten. Resultater fra «Tumas-rapporten» blir imidlertid diskutert flittig, senest på http://www.ilaks.no/ i «Når kampen mot oppdrettsnæringa blir viktigere enn villaksen» av Frode Reppe (NSL) og «Tar alle andre feil?» av Erik Sterud (Norske Lakseelver). I flere innlegg helt siden publisering (og til og med før den ble publisert) er resultatene omtalt – ikke alltid i tråd med det som formidles i rapporten. I innleggene er det ikke alle som tar fatt i de viktige resultatene som kommer frem. Det blir fort en diskusjon om rømt oppdrettslaks påvirker ville bestander gjennom genetisk innblanding eller ikke. Tumas-rapporten sier imidlertid ikke noe om den genetiske effekten av rømt laks i gytebestandene av vill laks. Uten erkjennelsen av dette underliggende problemet ville det imidlertid ikke hatt noen hensikt å lage Tumas-rapporten.

Forskningsresultater blir produsert fordi samfunnet har ønsket om svar på viktige spørsmål. Vi som forskere forøker å svare. Noen ganger er det vanskelig, andre ganger kommer det klarere resultater som er viktige for framtida. Det kan derfor være nyttig å repetere de funnene i rapporten som kan hjelpe oss i det videre arbeidet med å bevare villaksstammene i Norge:

1) Andel oppdrettslaks i norske elver har hvert år i perioden 1989 til 2014 blitt registrert gjennom et utvalgsfiske i mellom 20 og 40 vassdrag. Siden antall laks en har sjekket opphavet til (oppdretts- eller villaks) har vært relativt lavt i hver elv, har tallene fra overvåkingen av andel rømt laks hatt en høy unøyaktighet. Dette er også tidligere påpekt i andre forskningsrapporter (Skillbrei m.fl. 2011). Når det blir rapportert for eksempel 10 % oppdrettslaks fra en elv så kan det reelle ligge mellom ca. 2 % og 18 % med den utvalgsstørrelsen en har hatt til nå. Er det 2 % er det en god nyhet, er det 18 % er det en svært dårlig nyhet. Det viktige med dette første funnet, er at en ikke vet hvor det reelle tallet ligger og at vi må finne mer nøyaktige målemetoder.

2) Det neste viktige funnet i Tumas-rapporten er at oppdrettslaks er mer «bitevillig» under høstfisket enn det villaksen er. Det samme gjelder under sportsfisket. Konsekvensen av dette er at andel oppdrettslaks blir registrert for høyt dersom en baserer målingen på stangfiske. I de tre vassdragene vi hadde data for, var fangbarheten ca. 7 ganger høyere for oppdrettslaks i overvåkingsfisket om høsten. Det betyr at andel oppdrettslaks i disse elvene ble registrert ca. 7 ganger for høyt. Målingene baserte seg på data fra videoovervåking og drivtellinger, begge metoder som vil gi lavere antall oppdrettslaks enn det reelle fordi ikke all oppdrettslaks lar seg skille visuelt. Men det forelå også målinger av hvor stor feilen var ved bruk av disse metodene. Selv med denne feilen, så er fremdeles oppdrettslaks betydelig lettere å fange på stang enn det villaks er, både om sommeren og om høsten. I tillegg ble det også presentert data fra registreringer med heldekkende feller der det ble tatt skjellprøver av hver fisk. Disse underbygger også konklusjonene i rapporten.

3) Funnene i punkt 1) og 2) viser at andel oppdrettslaks i elvene er rapportert unøyaktig de siste 25 årene, og at andelene oppdrettslaks som er rapportert i denne perioden, i de fleste tilfellene har vært for høye.

Tumas-rapporten kommer derfor med tre gode nyheter: Først at andel oppdrettslaks er lavere enn tidligere rapportert. Det andre er at vi har metoder i dag som kan gi oss mer nøyaktige resultater i overvåkingen av rømt laks. Det tredje er at sportsfiskere er og har vært viktig i arbeidet med å fjerne oppdrettslaks fra elvene. Uten sportsfiskerne hadde situasjonen sett verre ut. Dette er tre gode nyheter som vi kan glede oss over i en tid der det ikke er enkelt å være villaks.